Oslo Maraton var som mange vet vendepunktet for meg tilbake i 2013. Det å sette seg ett mål, for så å fullføre dette betyr så ekstremt mye for meg.
Men det hele begynner i grunn før man snører på seg løpeskoa og står på startstreken. Det begynner i det øyeblikket man henter startnummeret. Jeg var drittnervøs da jeg kom til rådhusplassen i 2013. Var redd for hvordan jeg ville bli møtt, sett på og tatt i mot som overvektig førstegangsløper.
Nervøs for om jeg i det hele tatt ville finne frem. Dermed dro jeg en dag før løpet. For å være sikker på at jeg ikke skulle stresse før min aller første 3 km. 1 t 45 minutters kjøretur senere står jeg på rådhusplassen. Rundet meg henger deg bannere men Oslo Maraton på. Det dunker musikk fra en høytaler. Og foran meg er ett stort hvit telt.
I det jeg tusler inn å nesten forventer ett “tre nøtter til askepott” øyeblikk (der alt stopper opp og alle ser på meg, som i “hva gjør du her”) blir jeg overaskende lite lagt merke til av de andre løperne. De har nok med seg de… Jøss… Er det slik det er! Noen som alikevel legger merke til meg er de bak bordet. De som smiler fra øre til øre og ønsker meg hjertelig velkommen!
Som om jeg har gjort dette hunder ganger før slenger jeg ut startnummeret mitt. Like kvittrende og smilende får jeg en konvolutt i hånda og tusler videre via alle salgsbodene og ut i sola.
Jeg hadde fått ett “lykke til” på vei ut fra den hyggelige damen. Hun hadde ikke sett ned på meg. 10 min tok dette, så var det nye 1 t og 45 min hjem. før samme regla dagen etter.
Før start kom jeg i prat med to svært hyggelige damer som virkelig fikk meg til å føle meg som en av de.
Den opplevelsen av imøtekommelse og inkludering fikk meg til å ønske å være en større del av Oslo Maraton. JEG vill være den som tok i mot de som kom og var litt redde. De som kanskje slet litt ekstra med nerver, som ikke helt følte seg hjemme. Ett par år etter meldte jeg meg som frivillig på startnummer utdelingen.
Det å jobbe frivillig er … ja frivillig. Men jeg går alltid veldig inn i mine oppgaver og tok på meg lange vakter torsdag og fredag og tidlig vakt før jeg skulle løpe lørdag. Det er super slitsomt, men også ekstremt gøy. Folk er så blide, omgjengelige og det er mye latter blant oss som er frivillige.
Fra 2020 ble jeg en av seksjonslederne på startnummer. Litt mer ansvar, mye mer jobb. I 2021 hadde jeg 41 dugnadstimer fra onsdag til lørdag) før jeg løp min 10 km og hentet medaljen som avslutningen på det årets oslo Maraton.
men det er det verdt.
(Mange skal ha startnummer, løyper skal settes opp, de frivillige trengs foto: Bjørn Johanessen, kondis.no)
Det skal settes opp løyper, drikkestasjoner, det skal være vakthold, startnummer skal ut, tskjorter, det skal sitte folk i sekreteriatet, det skal premieres,Times, filmes, det skal jubles og heies for at ett så stort løp skal kunne gjennomføres.
Det å være en del av den bobla er så utrolig gøy, og man blir en helt unik del av Oslo Maraton. Man ser hva som skjer i kulissene, og hvor mye jobb det egentlig er.
Kanskje du vil være med neste gang? Oslo Maraton trenger alltid flere frivillige 🙂 Siden for å melde deg på finner du her:
arkon – Bli med som frivillig på BMW Oslo Maraton 2022
Sammen kan vi skape og gi gode minner og gode opplevelser til alle de tusen som er der for å slå sine rekorder, utfordre seg selv, ut av komfort sona eller bare skal kose seg 🙂
Kanskje vi sees 🙂
Meg sammen med Blide frivillige (Monica, Lise og Lene) og meg sammen med ansatt i Oslo Maraton: Stine.
Hilsen Thea (Ambassadør og Seksjonsleder på startnummer for Oslo Maraton)