En helg i løpingens tegn er over.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så insane nervøs før løp og da spesielt stafett. Jeg har deltatt 2 ganger før. Da hadde jeg 690 meter fra gressbanen på Holmen, etappe 9 . Nå fikk jeg 600 meter, etappe 3. Egentlig helt genialt. Jeg var i nærheten av bislett, og jeg kunne bare tusle ned der etterpå.
Noen dager før drømte jeg at jeg ikke fant min start. At min vekslingspartner måtte løpe min etappe også og at alle ble mugne på meg. Jeg hadde stadig en klump i magen. Hadde stadig litt panikk…. aner ikke hvorfor. Det er 600 meter, 600 flate meter.
Jeg tror greia med å være på ett lag gjør at jeg er redd for å faile, redd for å ødelegge for laget.
På Torsdag hentet jeg startnummeret mitt hos Oslo Maraton på Bislett. Her møtte jeg Janne og Thomas som skulle løpe på mitt lag og flere av de ansatte. vi fikk flotte t-skjorter og Team jakker. Det får en si er godt betalt for 600 meter.
Janne og jeg jogga opp til der jeg skulle ha min etappe når vi var på vei hjem. Flate fine 600 meter. Dette var jo en gull etappe!
Jeg senket skulderne litt. Smart å sjekke løypa før start gitt.
Fredagen løp jeg rolige 13 Km. Og da Lørdag kom hadde jeg sovet bra, spiste god frokost og tuslet til byen (ca 5 km) hjemmefra. Jeg kom inn på min etappe fra andre veien, gående.. og da virket den brått ikke så flat lengre. Dette var jo lett stigning. Og når man går så føltes det så mye lengre. Jeg stresset litt igjen. Samtidig som jeg gikk der varmet Elite løperne opp. De raske, de proffe….. og jeg bare tenkte “hva pokker gjør jeg her”……
Heldigvis var det bare å rusle litt nærmere byen, litt nærmere pubene. Der sitter det ett par lag med ikke fult så Elite seende ut mennesker. De har matchende tskjorter, startnummer og en øl i hånda. Der er de ja…. de som starter samtidig som oss. Jeg puster litt mer ut igjen.
På Bislett møtte jeg Thea og Thomas og vi heiet damene i sportklubben Vidar inn til seier. De eier jo Oslo Maraton og Astrid som er ansatt i Oslo Maraton var på deres lag. Hun løp sammen med oss etterpå 🙂
Sola skinte da Thea, Thomas og Meg tusla opp til våre starter. Jeg skulle veksle med Thea. Thomas skulle ha en av de siste. I vekslingsområdet var det kaos. Mange folk som stod alt for langt uti veien.
Trangt og vrient å følge med.
Jeg valgte å stille meg litt foran. Hadde avtalt med Marte hvilke side jeg stod på… Her så jeg for øvrig han som skulle løpe etappen for Bamford 1869, Dette er min løpeklubb så jeg gikk bort å hilste på han. Veldig hyggelig 🙂 Han hadde jeg ikke truffet før. Det er noe med det å treffe noen med samme team klær som en selv pleier å ha på… en liten tilhørighet på en måte 🙂
(Bilde: Lise sendte oppdatering fra vekslingsområdet på hennes etappe 5)
Marte kommer mot meg i en sinnsyk fart. Hun ser jækla sprek ut etter å ha løpt 1 kilometer i oppoverbakke. Jeg får pinnen lett, hun roper lykke til.. så løper jeg av gårde… eller nesten da. Jeg kommer ikke ut av vekslingsfeltet. Det er for trangt og en mann som er ferdig å løpe går ikke ut av løypa, pluss at det bak han igjen er en dame som ikke prøver så hardt å komme seg forbi han. Det er full stopp. Her mister jeg enormt med tid på en så kort etappe. Jeg kjenner jeg blir skikkelig stressa. Nå ødela jeg for alle.
Men jeg kommer meg av gårde til slutt. og løper nok min raskete 600 meter noen gang. Til tross for stopp i veksling. Den oppoverbakken jeg trodde jeg så på vei ned, den er ikke der. Like brått som det startet er det over. Jeg hører Thea sin stemme rope meg inn til veksling og hun er av gårde. Jeg kunne gitt mer…. jeg ble for pysete. jeg ble redd for å “sprekke” som det heter. Jeg er jo ikke rask, og er ikke vant til å løpe så raskt jeg kan. Jeg hadde musikk på øra, rakk å sette på klokka, og rakk å sanse det rundt meg. Men jeg husket knapt jeg har løpt med pinnen.
Men det var gøy. Kjempe gøy. Jeg vil ha revansje på den etappen til neste år.
Jeg går Thea i møte etter hun er ferdig på sin etappe og sammen tusler vi ned på Bislett for å heie resten av laget i mål.
Det er ett raskt lag, alikevel er vi 3 min unna medalje tid. Hvordan dette regnes ut aner jeg ikke. Vi har fått medalje begge åra før. Og den ene gangen var jeg da på ett bedriftlag som mange aldri hadde løpt.
Men uansett, vi hadde en fantastisk dag. Og det blir after Run i løpeklær som føles ennå bedre enn after ski…. Nervøsiteten er byttet ut med pur glede av å få være en del av dette. Det er en folkefest. Og jeg håper virkelig jeg kan bli med neste år også.
Da skal jeg ta mer av på etappen og mindre av på festen etterpå i allefall ……
Takk til Team Oslo Maraton for at jeg får utfordret meg selv, og ender opp med så mange gode minner. 🙂
