Det er Januar 2013.
Jeg sitter alene hjemme i stua mi, det er Søndag. Jeg smugrøyker inn i ovenen nå som ungene er hos faren sin. Jeg er kraftig overvektig…. Hodet mitt har fått en knekk, så jeg er sykemeldt fra jobb. Jeg er skuffa over meg selv, kroppen min, livsstilen min… noe må gjøres.
Tilfeldighetene vil ha det til at jeg ser en venn på facebook er påmeldt Birken.
Jeg skjønner at jeg må sette meg ett mål. Jeg må lage meg en gulrot langt frem i tid. Jeg må rett og slett melde meg på noe. Ett løp!
Men hva velger man? Hvor finner man det? jeg googler “Løp i Norge” på nettet og det dukker opp flere. Oslo Maraton er det som fanger interessen min.
De har ulike distanser, det er under 2 t unna hjembyen min, og det er ett “kjent” løp. I løpet av kvelden har jeg ringt en venninne som takker ja til å bli med.
Shitt, om 9 små måneder skal jeg løpe 10 kilometer i Oslo… føles som en graviditet å skulle vente på det der.
Jeg finner frem de gamle joggeskoa av uvisst merke fra skapet. joggesko er joggesko? Eller? Jeg la nå alikevel ut en facebook status med forespørsel om “billige, gode joggesko, hvor får man kjøpt det?”
Min bror svarer “skal DU jogge?” Jeg Svarer selvsikkert “ Ja, jeg skal prøve å jogge, Faktisk skal jeg løpe 10 for grete i september”
Han svarer: Ja, fullfører du det, skal jeg spandere de skoa på deg!
han hadde nok ikke trua. Men det hadde jeg. Jeg var skråsikker på at dette skulle jeg gjennomføre. Jeg begynte å trene på mølle, med mine tidligere nevnte gamle sko av uvisst merke. Jeg hadde mølla på 0 incline. Altså jogge/gå oppover? hvorfor skulle man orke det liksom—- Hva skjer da mon tro? Det gikk ikke veldig lang tid så satt beinhinne betennelsen så hardt at jeg knapt klarte å gå ned trappa etter en mølleøkt.
Og det ble sittende. Men drømmen om Oslo Maraton ble værende. Jeg kjøpte med kompresjonssokker, nye sko og jogget kun ute på ulendt underlag. I min hjemby er det en runde rundt ett vann.. Tinnemyra. Den er på rett over 2 km. Her jogget jeg mye. Og første gang jeg klarte hele runda så gråt jeg. Jeg hadde jogga 2 km i strekk. 2 KM!
September nærmer seg, og jeg har overhodet ikke grunnlaget for å løpe ett løp på 10 km. Min venninne må melde frafall, og ikke pokker om jeg tørr møte opp der helt alene. JEG liksom, blant alle de spreke løperne.
Jeg selger startnummeret mitt.
Jeg sitter med en enorm skuffelse. Mitt første møte med ett satt mål, det går dunken. Jeg fullfører ikke. Jeg feilet. Akkurat som som brodern sa.
I dagene før Oslo Maraton er jeg stadig inne på sidene til løpet. Jeg vet ikke hvorfor, det føles bare som om jeg ikke klarer å gi fra meg denne drømmen. Jeg ser de har noe som heter 3 for alle. 3 km. DER er løsninga! Jeg skal løpe 3 km! Jeg melder på meg og min 13 år gamle datter bare 1 dag eller 2 før start. Og durer inn til Expo dagen før løpet for å hente startnummer. (ikke pokker om jeg skal stresse med det på selve løpsdagen, tenk om jeg ikke finner parkering, eller finner frem. eller det er mye folk. eller … eller… eller….)
Løpsdagen kommer. Jeg står ved min første startstrek. 3 KM.
2 damer står ved siden av meg og slår av den prat. Jeg føler meg som en av de.
Startskuddet går og datteren min fyker avgårde. Jeg henger med…. men for ett helvette. Jeg stresses litt av folka rundt meg, men registrerer raskt at ingen andre bryr seg om andre enn seg selv. Folk langs løypa heier og jubler. INGEN ser på meg som stor og tykk. De ser en som prøver. En som GJØR.
2 km ut i løypa må jeg gå litt. jeg har seriøst blodsmak i munn. DETTE er ikke noe for meg. Okei, så har jeg prøvd det… I Am done. Aldri mer…
Jeg nærmer meg mål, og den blå matta som fører deg inn under målbanneret til oslo Maraton….. DER! 3 km. Mitt første løp. Jeg får medaljen rundt halsen. MIN FØRSTE MEDALJE. Jeg finner datteren min og hun er tydelig stolt av mammaen sin.
Hva er dette for en følelse!? Jeg vil gjøre det igjen! Jeg vil føle dette igjen! Jeg vil komme tilbake for 10 Km, og jeg skal ha trent for det.
En lang historie kort. Året etter fullfører jeg min første mil på samme plass.
Dette var bare en start. Og dette er bare begynnelsen på min reise.
Heng med på mine løp, min reise som ambassadør/frivillig/seksjonsleder for Oslo Maraton, Min trening….
Kanskje nettopp DU kan bli inspirert til å snøre på deg løpeskoa 🙂
