En helg i løpingens tegn er over.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir så insane nervøs før løp og da spesielt stafett. Jeg har deltatt 2 ganger før. Da hadde jeg 690 meter fra gressbanen på Holmen, etappe 9 . Nå fikk jeg 600 meter, etappe 3. Egentlig helt genialt. Jeg var i nærheten av bislett, og jeg kunne bare tusle ned der etterpå.

Noen dager før drømte jeg at jeg ikke fant min start. At min vekslingspartner måtte løpe min etappe også og at alle ble mugne på meg. Jeg hadde stadig en klump i magen. Hadde stadig litt panikk…. aner ikke hvorfor. Det er 600 meter, 600 flate meter.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg tror greia med å være på ett lag gjør at jeg er redd for å faile, redd for å ødelegge for laget.

På Torsdag hentet jeg startnummeret mitt hos Oslo Maraton på Bislett. Her møtte jeg Janne og Thomas som skulle løpe på mitt lag og flere av de ansatte. vi fikk flotte t-skjorter og Team jakker. Det får en si er godt betalt for 600 meter.

Janne og jeg jogga opp til der jeg skulle ha min etappe når vi var på vei hjem. Flate fine 600 meter. Dette var jo en gull etappe!

Jeg senket skulderne litt. Smart å sjekke løypa før start gitt.

Fredagen løp jeg rolige 13 Km. Og da Lørdag kom hadde jeg sovet bra, spiste god frokost og tuslet til byen (ca 5 km) hjemmefra. Jeg kom inn på min etappe fra andre veien, gående.. og da virket den brått ikke så flat lengre. Dette var jo lett stigning. Og når man går så føltes det så mye lengre. Jeg stresset litt igjen. Samtidig som jeg gikk der varmet Elite løperne opp. De raske, de proffe….. og jeg bare tenkte “hva pokker gjør jeg her”……

Heldigvis var det bare å rusle litt nærmere byen, litt nærmere pubene. Der sitter det ett par lag med ikke fult så Elite seende ut mennesker. De har matchende tskjorter, startnummer og en øl i hånda. Der er de ja…. de som starter samtidig som oss. Jeg puster litt mer ut igjen.

På Bislett møtte jeg Thea og Thomas og vi heiet damene i sportklubben Vidar inn til seier. De eier jo Oslo Maraton og Astrid som er ansatt i Oslo Maraton var på deres lag. Hun løp sammen med oss etterpå 🙂

2 stk Thea og 1 Thomas 🙂

Sola skinte da Thea, Thomas og Meg tusla opp til våre starter. Jeg skulle veksle med Thea. Thomas skulle ha en av de siste. I vekslingsområdet var det kaos. Mange folk som stod alt for langt uti veien.

Trangt og vrient å følge med.

Jeg valgte å stille meg litt foran. Hadde avtalt med Marte hvilke side jeg stod på… Her så jeg for øvrig han som skulle løpe etappen for  Bamford 1869, Dette er min løpeklubb så jeg gikk bort å hilste på han. Veldig hyggelig 🙂 Han hadde jeg ikke truffet før.  Det er noe med det å treffe noen med samme team klær som en selv pleier å ha på… en liten tilhørighet på en måte 🙂

(Bilde: Lise sendte oppdatering fra vekslingsområdet på hennes etappe 5)

Marte kommer mot meg i en sinnsyk fart. Hun ser jækla sprek ut etter å ha løpt 1 kilometer i oppoverbakke. Jeg får pinnen lett, hun roper lykke til.. så løper jeg av gårde… eller nesten da. Jeg kommer ikke ut av vekslingsfeltet. Det er for trangt og en mann som er ferdig å løpe går ikke ut av løypa, pluss at det bak han igjen er en dame som ikke prøver så hardt å komme seg forbi han. Det er full stopp. Her mister jeg enormt med tid på en så kort etappe. Jeg kjenner jeg blir skikkelig stressa. Nå ødela jeg for alle.

Men jeg kommer meg av gårde til slutt. og løper nok min raskete 600 meter noen gang.  Til tross for stopp i veksling. Den oppoverbakken jeg trodde jeg så på vei ned, den er ikke der. Like brått som det startet er det over. Jeg hører Thea sin stemme rope meg inn til veksling og hun er av gårde. Jeg kunne gitt mer…. jeg ble for pysete. jeg ble redd for å “sprekke” som det heter. Jeg er jo ikke rask, og er ikke vant til å løpe så raskt jeg kan. Jeg hadde musikk på øra, rakk å sette på klokka, og rakk å sanse det rundt meg. Men jeg husket knapt jeg har løpt med pinnen.

Men det var gøy. Kjempe gøy. Jeg vil ha revansje på den etappen til neste år.

Jeg går Thea i møte etter hun er ferdig på sin etappe og sammen tusler vi ned på Bislett for å heie resten av laget i mål.

Det er ett raskt lag, alikevel er vi 3 min unna medalje tid. Hvordan dette regnes ut aner jeg ikke. Vi har fått medalje begge åra før. Og den ene gangen var jeg da på ett bedriftlag som mange aldri hadde løpt.

Mål!

Men uansett, vi hadde en fantastisk dag. Og det blir after Run i løpeklær som føles ennå bedre enn after ski…. Nervøsiteten er byttet ut med pur glede av å få være en del av dette. Det er en folkefest. Og jeg håper virkelig jeg kan bli med neste år også.

Da skal jeg ta mer av på etappen og mindre av på festen etterpå i allefall ……

4 stk Oslo Maraton Ambassadører. Monica, Thea, Lise og Moi!

Takk til Team Oslo Maraton for at jeg får utfordret meg selv, og ender opp med så mange gode minner. 🙂

Oslo Maraton var som mange vet vendepunktet for meg tilbake i 2013. Det å sette seg ett mål, for så å fullføre dette betyr så ekstremt mye for meg.

Men det hele begynner i grunn før man snører på seg løpeskoa og står på startstreken. Det begynner i det øyeblikket man henter startnummeret. Jeg var drittnervøs da jeg kom til rådhusplassen i 2013. Var redd for hvordan jeg ville bli møtt, sett på og tatt i mot som overvektig førstegangsløper.

Nervøs for om jeg i det hele tatt ville finne frem. Dermed dro jeg en dag før løpet. For å være sikker på at jeg ikke skulle stresse før min aller første 3 km. 1 t 45 minutters kjøretur senere står jeg på rådhusplassen. Rundet meg henger deg bannere men Oslo Maraton på. Det dunker musikk fra en høytaler. Og foran meg er ett stort hvit telt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I det jeg tusler inn å nesten forventer ett “tre nøtter til askepott” øyeblikk (der alt stopper opp og alle ser på meg, som i “hva gjør du her”) blir jeg overaskende lite lagt merke til av de andre løperne. De har nok med seg de… Jøss… Er det slik det er! Noen som alikevel legger merke til meg er de bak bordet. De som smiler fra øre til øre og ønsker meg hjertelig velkommen!

Som om jeg har gjort dette hunder ganger før slenger jeg ut startnummeret mitt. Like kvittrende og smilende får jeg en konvolutt i hånda og tusler videre via alle salgsbodene og ut i sola.

Jeg hadde fått ett “lykke til” på vei ut fra den hyggelige damen. Hun hadde ikke sett ned på meg. 10 min tok dette, så var det nye 1 t og 45 min hjem. før samme regla dagen etter.

Før start kom jeg i prat med to svært hyggelige damer som virkelig fikk meg til å føle meg som en av de.

Den opplevelsen av imøtekommelse og inkludering fikk meg til å ønske å være en større del av Oslo Maraton. JEG vill være den som tok i mot de som kom og var litt redde. De som kanskje slet litt ekstra med nerver, som ikke helt følte seg hjemme. Ett par år etter meldte jeg meg som frivillig på startnummer utdelingen.

Det å jobbe frivillig er … ja frivillig. Men jeg går alltid veldig inn i mine oppgaver og tok på meg lange vakter torsdag og fredag og tidlig vakt før jeg skulle løpe lørdag. Det er super slitsomt, men også ekstremt gøy. Folk er så blide, omgjengelige og det er mye latter blant oss som er frivillige.

Fra 2020 ble jeg en av seksjonslederne på startnummer. Litt mer ansvar, mye mer jobb. I 2021 hadde jeg 41 dugnadstimer fra onsdag til lørdag)  før jeg løp min 10 km og hentet medaljen som avslutningen på det årets oslo Maraton.

men det er det verdt.

(Mange skal ha startnummer, løyper skal settes opp, de frivillige trengs foto: Bjørn Johanessen, kondis.no)

Det skal settes opp løyper, drikkestasjoner, det skal være vakthold, startnummer skal ut, tskjorter, det skal sitte folk i sekreteriatet, det skal premieres,Times, filmes,  det skal jubles og heies for at ett så stort løp skal kunne gjennomføres.

Det å være en del av den bobla er så utrolig gøy, og man blir en helt unik del av Oslo Maraton. Man ser hva som skjer i kulissene, og hvor mye jobb det egentlig er.

Kanskje du vil være med neste gang? Oslo Maraton trenger alltid flere frivillige 🙂 Siden for å melde deg på finner du her:

arkon – Bli med som frivillig på BMW Oslo Maraton 2022

Sammen kan vi skape og gi gode minner og gode opplevelser til alle de tusen som er der for å slå sine rekorder, utfordre seg selv, ut av komfort sona eller bare skal kose seg 🙂

Kanskje vi sees 🙂

Meg sammen med Blide frivillige (Monica, Lise og Lene)  og meg sammen med ansatt i Oslo Maraton: Stine.

Hilsen Thea (Ambassadør og Seksjonsleder på startnummer for Oslo Maraton)

Løpeglede i pandemiens klør. 

Vi dropper å nevne pandemi. Vi vet det har vært en lang periode uten noe. Ikke noe kaffe avtaler, ingen øl med gutta, ingen spaweekend med verdens beste jenter, ingen barn i bursdag og ingen løp hvor vi kunne treffes.

De siste 2 årene har de fleste løp vært avlyst og man kunne gjøre de virituelt. Å gjøre ett løp virituelt er å melde seg på, få medalje og løpe det der du bor. ( Eller hvor du vil) For mange som arrangerer løp ble nok dette redningen for å kunne opprettholde disse også etter en pandemi. For mange løpere reddet dette den årelange streaken på å ha deltatt på alle årene av nettopp sitt favoritt løp. Og for noen var dette den dørstokken og den terskelen de måtte over for å kunne melde seg på ett fysisk løp etterpå.

Jeg hadde løpt virituelt før. Skjørteløpet var ett løp jeg løp som overvektig, og som jeg meldte med på på nett. Fikk medaljen i posten og løp 10 km for så å legge inn tiden min selv. Helt fint det. Så jeg var ikke ukjent med dette.

Men når alle de store løpene også ble virituelle så be det litt rart. Som ambassadør for Oslo Maraton joinet jeg alle deres løp. I tillegg til den ordinære september helgen, kom de opp med ett påskeløp, 17 Mairaton og ett juleløp. (Jeg valgte alltid distansene 10km og 3 km slik at jeg fikk 2 medaljer.) Det ble var nok viktig for den fine gjengen i Oslo Maraton at folk fikk en motivasjon og ett boost i den grå pandemi hverdagen. Samtidig som det for dem ikke ble noe av den ene store eventen de holder hvert år.. hva nå?

BMW Oslo Maraton 2020 avlyst – går virtuelt! | BMW Oslo Maraton (Fra 2020)

Jeg syntes de gjorde en sinnsykt bra jobb med å kaste seg rundt. Og 17 Mairaton er blitt en tradisjon for mange. 🙂 I år med Kick off på Songsvann for alle som vil.

Men hva tenker jeg pandemien gjorde for oss på løpeplan?

Jeg har aldri sett så mange ute å løpt på gatene som i 2020 og 2021.  Jeg tror folk ikke fikk så mange andre muligheter til trening, så det ble løsningen. Pluss at man faktisk gikk hverandre litt på nervene…. og trengte en pause. Og jeg tror flere innså at en løpetur gir en unik pause…. for huet. Jeg håper og tror at flere skjønte hvor enkelt det er å dra på seg løpeskoa, hvor enn man er. Og man kan holde på så lenge man gidder. Løpe langt, kort, raskt, seint, skog, fjell, asfalt, oppover, nedover… you name it.

Og hva gjorde de virituelle løpene for oss? Jeg håper at de har fått folk med! Og at vi ser flere nye på startstreker rundt om etter dette. (Om noen lurer på hvor man kan vinne en oversikt over løp så sjekk ut kondis.no. og på Nestelop.no) Det ble en pådrift om at “jo! det er lys i tunellen, vi gir ikke opp, det vil komme bedre tider, alle er ikke under jorda. Vi jobber FOR deg i kulissene slik at vi kan stå klare da dette er over”

Enormt mange løps administrasjoner jobbet iherdig på teams seg i mellom  for at VI skulle ha noe å se frem til og å ha en aktivitet å fullføre.  Det er noe å sette pris på 🙂

Fikk jeg noe ut av de virituelle løpene? Nja… jeg hadde min løpemotivasjon uansett, så jeg tenkte ikke over det. Men jeg fikk nye medaljer på veggen og jeg fikk presset meg litt på tidene mine. Jeg fikk noe å se frem til. Jeg fikk også opprettholdt løpegleden sammen med andre på nett. Så jeg syntes de virituelle løpene funket den stunden de var der. NÅ er jeg glad det er over 🙂

Nå er det helg her i byen (Notodden) Og for første gang på 2 år er det lille lokale Tinfosløpet igjen i kveld. Lavterskel løp for alle. Og alle kommer! Fra bedrifter som kniver seg imellom, til vennegjenger som tenker mer på etterfesten og til de som skal løpe for å vinne hele shiten.

Jeg tror jeg skal ned å delta. Jeg trøbler med ett kne, så jeg er litt usikker. Men jeg ender nok opp. Litt kjipt det ikke er medalje bare … Hihi.

Vi løpeprates snart igjen.

Thea